Krepsens hevn fra verdens ende
Lengst nord på Sør-Afrikas vestkyst, i et landskap av sand, tåke og gigantiske kooperativer lager Sakkie Mouton noen av landets mest originale viner – med etiketter lånt fra femtitallets skrekkfilmer og en historie som er like usannsynlig som stedet han kommer fra.
Stedet ingen tenkte på
Kjør tre timer nordover fra Cape Town, forbi Swartland, forbi Piketberg, og fortsett til asfalten begynner å føles valgfri. Der, ved Olifants-elvens nedre løp rundt småbyene Vredendal, Lutzville og Koekenaap, ligger et av verdens minst glamorøse vinområder. Dette er kooperativenes rike: enorme kjellere som betaler bøndene noen hundrelapper per tonn, og der en dyrker må presse ut 45 tonn per hektar – enkelte klarer det dobbelte – for i det hele tatt å gå i null. Druene ender som anonym bulkvin. Rundt vinmarkene: potetåkre, sanddyner og Atlanterhavet, iskaldt av Benguelastrømmen som kryper opp langs kysten. Og likevel: Det er nettopp dette havet som gjør området interessant. Hver morgen ruller en kjølig tåke inn over de sandete jordene ved Koekenaap, ti - femten kilometer fra kysten. Ettermiddagene er glovarme, men nettene faller til ti grader selv midt i høysesongen. Sanden er fattig og gir små avlinger med intens smak, hvis noen gidder å bry seg. I generasjoner var det ingen som gjorde akkurat det. Så kom Sakkie Mouton hjem.
Musikeren som ble vinmaker
Isak «Sakkie» Mouton vokste opp på familiens gård ved Vredendal og hadde egentlig helt andre planer: Han ville bli musiker og drømte om å studere lydteknikk. Faren, en jordnær vestkystbonde, tilbød et kompromiss, studer noe landbruksfaglig først, i tilfelle du en dag må overta gården, så kan du gjøre hva du vil etterpå. Sakkie dro motvillig til Elsenburg landbrukshøyskole. Der fikk han øye på vinmakerstudentene: langhårete, selvsikre, kule. «Jeg kunne se meg selv i det,» har han fortalt. «Jeg innså at jeg kunne skape noe, med vinmarkene som palett.» Etter studiene fulgte fem år med innhøstinger verden rundt – California, Baden, Burgund, Marlborough, før han ble assistentvinmaker på ærverdige Muratie i Stellenbosch. Det var der, i 2018, at han i det stille laget den første årgangen av en vin fra en glemt chenin blanc-vinmark hjemme i Koekenaap. Gitaren og munnspillet har han for øvrig aldri lagt fra seg: I dag lager han musikkvideo til hver eneste vin han slipper.
Seks fat og 90 000 rand
Historien om selve vinhuset er en studie i stahet. Da Sakkie sluttet på Muratie i 2019 og kom hjem fra et siste arbeidsopphold i Oregon, hadde han 90 000 rand – vel 50 000 kroner – på konto. Det skulle bli til vineri, fat og utstyr. Han fikk først låne plass hos en liten produsent ved kysten, men da den ble kjøpt opp uten at noen fortalte ham det, sto han igjen med hele 2020-produksjonen – seks fat – som måtte flyttes. I 2021 leide han et nedslitt kjellerlokale i Wellington til 7 000 rand måneden, uten fungerende kjøling og uten presse av betydning; den årgangen ble bokstavelig talt trampet frem med føttene. Siden 2022 har han holdt til i leide lokaler i Riebeek Kasteel, der én vinpresse deles mellom fjorten produsenter.
Vinmarkene eier han ikke – han leier dem av naboer og familievenner, skjøtter dem selv, og betaler nesten tre ganger kooperativprisen for druene. Viktigst av alt: Han skrur avlingene ned fra kooperativenes 45 tonn per hektar til rundt fire. Det er forskjellen på anonym bulkvin og vin som har noe å fortelle.
The Revenge of the Crayfish
Flaggskipet blant de hvite er en chenin blanc fra den sandete vinmarken ved Koekenaap – men det står ikke chenin noe sted på flasken. Sakkies resonnement var enkelt: Sør-Afrika har flere hundre glimrende cheniner, og enda én til ville druknet i mengden. I stedet hentet han inspirasjon fra 1950- tallets skrekkfilmplakater. Krepsedykking er stor sport langs vestkysten, og på etiketten har krepsene fått nok: kjempekreps til angrep på dykkerne. The Revenge of the Crayfish – krepsens hevn. Bak spøken ligger en dønn seriøs vin. Druene høstes fra sandjord bare en mil fra havet, gjæres med naturlig gjær og modnes ni måneder på bunnfallet, halvparten i store brukte fat, halvparten på ståltank. Resultatet er en chenin ulik alle andre: stram og energisk, med sitrus og grønt eple, en anelse kremet dybde, og fremfor alt en påfallende salt mineralitet, som om havtåken har satt seg i vinen. Den britiske vinskribenten Jamie Goode kalte den «ganske unik for en chenin blanc», og vinen har gjort Koekenaap, et stedsnavn knapt noen sørafrikanere kunne plassere på kartet, til offisielt opprinnelsesområde med kultstatus blant sommelierer fra London til Oslo.
Dawn of the Salty Tongues
Rødvinen har fått et navn som krever forklaring. «Salty tongues» er vestkystslang for det saftige språket lokale bønder og fiskere er kjent for, og samtidig en presis beskrivelse av vinen, for salt er den. Etiketten viser dykkere som plukker druer under vann. Igjen: humor utenpå, alvor inni. Vinen er en ren syrah fra familiens egen gård ved Olifants-elven, fra en vinmark plantet i 1999 som hadde stått vanskjøttet i årevis. Perfeksjonismen sier sitt: De tre første årgangene Sakkie laget, dumpet han fordi de ikke holdt mål. Først med 2022-årgangen slapp han vinen ut i verden. Den lages med rundt tretti prosent hele drueklaser og modnes et års tid på store fat, før den tappes ufiltrert. Stilen er alt annet enn den mørke, tunge syrahen mange forbinder med varme land: Dette er en lys, elegant og lett rødvin med kirsebær, bringebær, et hint av spekemat, og den karakteristiske saltsnerten som går igjen i alt Sakkie lager. En rødvin for folk som tror de ikke liker sørafrikansk rødvin.
Resten av det salte selskapet
Sortimentet er lite, men hver flaske har sin historie. Full on Misfit er den hvite blandingen – «misfit» fordi den er satt sammen av druer ingen ville skryte av på en etikett: chenel (en sørafrikansk krysning av chenin og ugni blanc), colombard og sauvignon blanc. Vloedvlak Colombar kommer fra en vinmark plantet i 1978 helt nede ved elven, som oversvømmes jevnlig. Etiketten viser den flomlagte vinmarken, og er en knivskarp, sylfrisk hvitvin på bare elleve prosent alkohol. I tråd med tidsånden eksperimenterer Sakkie med nye, varmetålende druesorter som prøves ut langs vestkysten: assyrtiko, picpoul, agiorgitiko, og har allerede sluppet en egen vermentino, Sand Erf, fra 400 vinstokker ved krepsevinmarken.
I polhyllene
For norske vinelskere er terskelen lav: Tre av vinene ligger i Vinmonopolets bestillingsutvalg og kan bestilles til alle butikker. Dawn of the Salty Tongues 2024 koster kr 649,90, Vloedvlak Colombar kr 499,90 og Full on Misfit kr 489,90. Selve krepsevinen, The Revenge of the Crayfish, er i skrivende stund utsolgt, den lages i små kvanta og forsvinner fort der den dukker opp, så her gjelder det å følge med på lanseringene. Til maten er dette selvskrevne fiskeviner, de hvite til skalldyr, østers og alt som smaker hav, syrahen gjerne lett avkjølt til grillet fisk, fugl eller lam. Og skulle du få tak i en flaske Revenge of the Crayfish: Server den til kreps. Det føles bare riktig. Sakkie Mouton er fortsatt tidlig i tjueårene som produsent regnet, med en produksjon som er en brøkdel av naboenes koopertiv. Men han har allerede gjort det viktigste: bevist at det bortgjemte, forblåste hjørnet av vestkysten, stedet ingen tenkte på, kan lage viner verden husker. Krepsene fikk sin hevn til slutt.