Sardinia: Middelhavsvinens eldste øy

Hvis du vil forstå Sardisk vinhistorie, må du glemme alt du vet om europeisk vinkultur og begynne på nytt, for her var vinen før grekerne, før fønikerne, kanskje til og med før sivilisasjonen som vi vanligvis kaller sivilisasjon.

Nuragisk vin - eldre enn nesten alt annet

Ved Monte Zara i Monastir nær Cagliari er det funnet en steinpresse fra midtre bronsealder rundt 1500 f.v.t., der organiske rester bekrefter produksjon av rødvin. Dette er den eldste vinpressen som er identifisert i hele Middelhavet. Ytterligere bevis kom fra den nuragiske brønnen Sa Osa i Cabras, der bevarte druefrø fra samme periode er identiske med moderne Vernaccia- og Malvasia-varianter. 

Nyere arkeologiske funn gjør det mulig å fastslå med sikkerhet at dyrking av Vitis vinifera allerede var kjent på Sardinia da fønikerne ankom. Druekjerner funnet i Borore og Villanovafranca, datert til rundt 3200 år tilbake, bekrefter at Cannonau er den eldste vindruen i Middelhavet. 

Dette er ikke symbolsk viktig,  det er geologisk og historisk omveltende. Sardinia dyrket vin før noen hadde hørt om Bordeaux, Toscana eller Rhône.

Fønikerne, romerne og alle som kom etter

Fra 800-tallet f.v.t. etablerte fønikerne kolonier langs kysten og bragte med seg ny kunnskap og teknologi. Byen Tharros ved Oristano-bukten - i dag et av øyas vakreste arkeologiske steder - var et knutepunkt for handel med landbruksprodukter og vin. 

Romerne videreførte og utvidet vinproduksjonen. Deretter fulgte bysantinerne, araberne, pisanerne, genoveserne, og til slutt aragonerne fra Spania, som på 1400-tallet innførte nye druesorter. Det er fra denne perioden de fleste tror Cannonau og Carignano ble introdusert, selv om nyere funn altså tyder på at Cannonau kan ha vært på øya lenge før spanjolene ankom. Cannonau er for øvrig den samme druen som vi kjenner som Garnacha fra Spania eller Grenache i Frankrike. 

Gjennom all denne historien bevarte sardiske bønder sine egne druer og sin egen dyrkningstradisjon, isolert nok til at de unnslapp den homogenisering som fant sted på fastlandet.

Samvirketidens lange skygge

Mye av 1900-tallets vinproduksjon på Sardinia ble dominert av store samvirkeprodusenter som prioriterte kvantitet over kvalitet. Store mengder mørk, alkoholrik Cannonau ble eksportert, gjerne til Frankrike og Nord-Italia, der det ble brukt til å forsterke tynnere viner. Sardinias navn sto knapt på etiketten.

Først fra 1980- og 90-tallet begynte enkeltprodusenter å bryte med dette systemet, plante om i lavere tetthet, høste senere og vinifisere med større omhu.

De viktigste vindistriktene i dag

Sardinia har én DOCG og 17 DOC-er, med fokus på druesortsuttrykk og voksende internasjonal anerkjennelse.

Mamoiada og Barbagia er i dag øyas mest spennende røde vinområde. Høyt til fjells i det nuragiske innlandet produserer småskalaprodusenter som Giuseppe Sedilesu og Gostolai Cannonau av enestående eleganse og friskhet — langt fra den tunge, overekstraherte stilen mange forbinder med druen. Mamoiada har de siste årene mottatt en rekke utmerkelser i italienske vinguider, og den sjeldne hvite druen Granazza vekker stadig større oppsikt. 

Mandrolisai er det eneste sardiske delområdet med egen DOC dedikert til sitt territorium. Vinene er en blend av Bovale, Cannonau og Monica - en kombinasjon som gir robuste, jordnære rødviner med sjel. Fortsatt underkjent, men i ferd med å finne sitt publikum. 

Vernaccia di Oristano er øyas mest særegne vin. Som legenden forteller, ble Vernaccia introdusert av fønikerne for nesten 3000 år siden. På fastlands-Italia er denne druen lett og blomstrete, men på Sardinia er det en overlegen, oksidativ hvitvin lagret i tre til fire år på fat, produsert på lignende vis som sherry. Contini i Cabras er den fremste produsenten.

Vermentino di Gallura i nord er øyas eneste DOCG og gir aromatiske, salte hvite viner med kropp og lengde. langt mer interessant enn mye av det Vermentino som produseres på fastlandet.

Carignano del Sulcis i sørvest er et kapittel for seg. Her vokser vinrankene tett ved havet, noen steder i sandholdig jord som beskyttet dem mot phylloxera. De resulterende røde vinene spenner fra friske og salte til dype og kraftige, ofte med et distinkt savory preg. 

Hvor er vi nå?

Sardinia befinner seg i en stille revolusjon. En ny generasjon produsenter — mange av dem unge, mange med utenlandsk erfaring — har vendt tilbake til øya med respekt for det gamle og ambisjoner om det nye. De dyrker uryddige, lavtytende gamle buskranker. De vinifiserer med minimalt inngrep. Det som begynte med et druekjerne i en nuragisk steinpresse for 3500 år siden, er nå blitt noe verden begynner å legge merke til.